STIMULERING AV OVERGANG TIL MER SIRKULÆR ØKONOMI GIR ENDRINGER I MERVERDIAVGIFTENS SYSTEM

Da Storvik-utvalget leverte sin innstilling om reform av merverdiavgiften i 1990, var det igjen medlemskapsforhandlinger med EU som lå bak. Den gang merverdiavgiften ble innført var i prinsippet omsetning av alle varer omfattet med mindre de konkret var unntatt eller fritatt, mens bare definerte tjenester var det. («Unntatt» betyr i praksis at omsetningen ligger utenfor lovens virkeområde, mens «fritatt» betyr at omsetningen i prinsippet er avgiftspliktig, men med nullsats for avgift.)  EUs system baserte seg på at også alle tjenester var omfattet, med mindre de var konkret unntatt eller fritatt. Norge måtte tilpasse seg dette dersom landet skulle bli medlem i EU. Igjen sa Norge nei i folkeavstemningen i november 1994, uten at det i forkant var vedtatt noen merverdiavgiftsreform.

Da merverdiavgiftsreformen endelig ble vedtatt og trådte i kraft 1. juli 2001, var den i det store og hele basert på Storvik-utvalgets innstilling som igjen var tilpasset EUs regelverk, hvoretter alle tjenester ble gjort avgiftspliktige med mindre de var konkret unntatt eller fritatt.

EØS-avtalen trådte i kraft allerede 1. januar 1994, m a o før folkeavstemningen om fullt medlemskap i EU, uten at Norge hadde gjennomført noen avgiftsreform. Merverdiavgiften er ikke omfattet av EØS-avtalen, men samtidig innebærer EØS-avtalen at Norge har forpliktet seg til å respektere bl a de 4 friheter og forbudet mot statsstøtte. Dette har betydning også for merverdiavgiften.

Fra innføringen i 1970 og videre gjennom reformen i 2001 har merverdiavgiftens formål og system vært å skaffe staten inntekter på bredest mulig grunnlag, med færrest mulig avvik fra en helt generell avgiftsplikt med én felles avgiftssats. Merverdiavgiften ble ikke benyttet og skulle heller ikke benyttes til på politisk grunnlag å stimulere bransjer eller bedre målgruppers individuelle økonomi.

EU har imidlertid løpende arbeidet for på den ene side å harmonisere merverdiavgiften mest mulig innen medlemslandene og på den annen side gi landende en viss frihet til selv å fastsette sine avgiftssatser. EU fastsatte bl a en generell minstesats på 15 % allerede i 1992, og har over tid utvidet områdene hvor medlemslandene kan anvende differensierte satser under minstesatsen eller fritak uten å komme i konflikt med statsstøtteforbudet. Dette har stor betydning også for Norges handlingsrom på merverdiavgiftens område.

Listen over hvilke områder medlemslandene kan benytte differensierte satser eller gi fritak er samlet i det som kalles «Annex III» til Merverdiavgiftsdirektivet. Norges reduserte satser for bl a persontransport, hotellovernattinger, matvarer og adgang til kulturarrangementer er i samsvar med Annex III, mens fritaket for merverdiavgift på elbiler ligger utenfor og måtte derfor gjennom en særskilt godkjenningsprosess i EFTAs overvåkingsorgan ESA.

Ved den siste reformen av Annex III i 2022 ble listen igjen utvidet til også å omfatte annet enn «to cover basic needs», til også å bli på linje med generelle prioriteringer for EU som eksempelvis bekjempelse av klimaendringer, fremme digitalisering og folkehelse. Stimulering i retning av en mer sirkulær økonomi er en del av dette og kommer bl a til uttrykk i pkt (19) i Annex III, hvoretter det også kan gis fritak eller benyttes lavere satser for (min oversettelse):

Tjenester for reparasjon av husholdningsapparater, sko og lærvarer, klær og sengetøy (inklusive utbedring og forandringsarbeider).

Vi ser i Norge i dag et press fra enkelte politiske miljøer og interesseorganisasjoner overfor Regjering og Storting, dels for å bedre vanlige folks økonomi gjennom fjerning av matmomsen (fritak) og dels for å stimulere til en mer sirkulær økonomi med økt gjenbruk, ombruk, reparasjon og næringsmessig brukthandel bl.a gjennom fritak for merverdiavgift.

Fritak for merverdiavgift på matvarer og på reparasjonstjenester på husholdningsapparater, som inkluderer elektronikk, sko, lærvarer og tøy er omfattet av Annex III og kan innføres innen rammen av EØS-avtalen. Omsetning av varer i form av deler som måtte medgå til reparasjonene og næringsmessig omsetning av brukte klær mv er ikke omfattet, og vil nødvendiggjøre enten ytterligere utvidelse av området for Annex III eller godkjenning av ESA.

Uansett kan det konstateres at utviklingen både i EU og Norge går mer og mer bort fra det grunnleggende kjennetegnet ved merverdiavgiften som en rent fiskal skatt hvis formål var å skaffe staten inntekter på bredest mulig grunnlag. Nå åpnes det for i stadig større grad å benytte lempinger i avgiftsplikten som et politisk virkemiddel for å oppnå andre, definerte mål, fjernt fra det å skaffe staten inntekter. I denne utviklingen – som innenfor mange andre områder – er Norge langt på vei prisgitt hva EU måtte komme til å bestemme eller ESA godkjenne.

‍