Høyesterett trekker grensen for arbeidstakerbegrepet i plattformøkonomien - arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker?

17/11/26

Saken gjelder tre leveringsbud som hadde oppdragsavtaler med Wolt Norway AS. Oppdragene formidles gjennom Wolts digitale plattform, hvor budene selv bestemmer når de logger seg på og om de vil akseptere det enkelte oppdrag. Når et oppdrag er akseptert, styres gjennomføringen i stor grad gjennom appen, som blant annet angir hente- og leveringssted. Vederlaget fastsettes av Wolt for den enkelte leveringen.

Budene mener at de, til tross for avtalene om selvstendige oppdrag, i realiteten er underordnet Wolts styring, ledelse og kontroll og derfor må anses som arbeidstakere. Wolt fremholder på sin side at budenes frihet til selv å bestemme om og når de vil arbeide, og til fritt å avslå oppdrag, er uforenlig med et ordinært arbeidstakerforhold.

Det avgjørende etter norsk rett er ikke hvordan partene betegner forholdet, men hvordan det faktisk praktiseres. Etter arbeidsmiljøloven § 1-8 er en arbeidstaker den som utfører arbeid for og underordnet en annen. Klassifiseringen beror på en helhetsvurdering hvor det blant annet legges vekt på personlig arbeidsplikt, graden av styring, ledelse og kontroll, økonomisk risiko og hvor selvstendig arbeidet organiseres.

Fra 1. januar 2024 gjelder dessuten en presumsjonsregel: Det skal legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre oppdragsgiveren gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.

Tingretten mente algoritmestyringen ga budene arbeidstakerstatus

Flertallet i Oslo tingrett kom til at budene var arbeidstakere. Retten la særlig vekt på Wolts styring og kontroll gjennom appen, at budene i praksis utførte arbeidet personlig, og at de ikke kunne forhandle om priser eller øvrige vilkår. Budenes økonomiske og organisatoriske avhengighet og behov for arbeidsrettslig vern ble også tillagt betydning.

Wolt ble derfor blant annet pålagt å tilby budene fast ansettelse. Budene ble også tilkjent økonomiske krav knyttet til blant annet overtid, feriepenger og pensjon.

Lagmannsretten mente reell frihet til å velge arbeidstid og oppdrag tilsa at budene var selvstendig oppdragstakere.

Flertallet i Borgarting lagmannsrett kom til motsatt resultat. Avgjørende var særlig budenes reelle frihet til selv å bestemme når og hvor mye de ville arbeide, og om de ville akseptere det enkelte oppdrag. Det ble også lagt vekt på at de ble betalt per levering, benyttet eget transportmiddel, kunne arbeide for konkurrerende plattformer og ikke hadde noen generell plikt til å arbeide for Wolt.

Flertallet anerkjente at budene, når de først hadde akseptert et oppdrag, måtte følge instruksjonene i appen, og at de verken kunne forhandle om prisene eller øvrige vilkår. Dette var momenter som talte for arbeidstakerstatus, men de veide etter flertallets syn ikke opp for budenes grunnleggende frihet til å bestemme om og når de ville arbeide.

Én dommer dissenterte og kom til samme resultat som tingretten. Mindretallet mente fleksibiliteten med hensyn til arbeidstid ikke kunne oppveie den styringen og kontrollen Wolt utøvde når budene faktisk arbeidet.

Hva skal Høyesterett avgjøre?

Høyesterett skal avgjøre om de tre Wolt-budene reelt sett er arbeidstakere eller selvstendige oppdragstakere. Saken reiser samtidig et prinsipielt spørsmål om hvordan arbeidstakerbegrepet skal anvendes i plattformøkonomien, hvor styring og kontroll i stor grad skjer digitalt.

Kjernen er avveiningen mellom budenes frihet til å bestemme om og når de vil arbeide, og den styringen og kontrollen Wolt utøver når et oppdrag først er akseptert. Høyesterett må blant annet ta stilling til hvilken betydning algoritmisk styring skal ha ved vurderingen av lovens kriterier om styring, ledelse og kontroll, og hvor langt budenes fleksibilitet kan veie opp for manglende innflytelse over arbeidsutførelsen, prisene og de øvrige vilkårene.

Saken kan også gi veiledning om presumsjonsregelen i arbeidsmiljøloven § 1-8. Lagmannsretten mente at regelen ikke fikk selvstendig betydning fordi uenigheten først og fremst gjaldt den rettslige klassifiseringen og ikke faktum. Høyesterett kan dermed få anledning til å klargjøre hvilken praktisk betydning presumsjonsregelen skal ha ved grensedragningen mellom arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere.

Hva kan dommen bety?

En dom i budenes favør vil kunne innebære at friheten til selv å velge arbeidstid og avslå enkeltoppdrag ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til å etablere et selvstendig oppdragsforhold dersom arbeidet for øvrig er tett styrt av plattformen. En slik dom kan også innebære at algoritmisk styring, standardiserte vilkår og manglende forhandlingsmulighet får større betydning ved klassifiseringen.

Dersom Wolt Norway AS får medhold, vil dommen på den annen side kunne bekrefte at betydelig styring av hvordan det enkelte oppdrag skal gjennomføres er forenlig med et selvstendig oppdragsforhold, dersom oppdragstakeren samtidig har reell frihet til å bestemme når vedkommende vil arbeide, hvilke oppdrag som skal aksepteres, og om det også skal arbeides for andre.

Uansett utfall vil dommen kunne få betydning langt utover matleveringsbransjen. Den vil være relevant både for andre digitale plattformer og for mer tradisjonelle virksomheter som benytter frilansere og enkeltpersonforetak. Det grunnleggende utgangspunktet vil fortsatt være at klassifiseringen beror på realiteten i arbeidsforholdet, ikke betegnelsen partene har valgt i kontrakten, og at vurderingen må foretas samlet.

Feilklassifisering kan samtidig få betydelige økonomiske konsekvenser. Dersom en oppdragstaker i ettertid blir ansett som arbeidstaker, kan det blant annet oppstå krav om etterbetaling av lønn, overtid og feriepenger, pensjonsinnskudd og arbeidsgiveravgift, i tillegg til arbeidsrettslige krav knyttet til stillingsvern.

En viktig avklaring, men neppe en generell fasit

Høyesteretts avgjørelse vil neppe innebære at plattformarbeidere som gruppe enten skal anses som arbeidstakere eller oppdragstakere. Ulike plattformer kan være organisert forskjellig, blant annet når det gjelder styring, prismodeller, økonomisk risiko og friheten til å velge oppdrag.

Dommens prinsipielle betydning vil derfor først og fremst ligge i hvordan Høyesterett trekker grensen mellom reell selvstendighet og underordning i en arbeidshverdag hvor styringen skjer gjennom teknologi og algoritmer fremfor gjennom en tradisjonell arbeidsgiverorganisasjon.

Advokatfirmaet Seland | Rödl AS bistår med arbeidsrettslige spørsmål i alle faser av arbeidsforholdet, fra valg av tilknytningsform og utforming av arbeidsavtaler til løpende rådgivning og håndtering av konkrete personalsaker.

‍