
Presisjon i krav for domstolene: Lær av Høyesteretts avgjørelse HR-2025-1690-U
Presisjon er viktig!
Hvis du har tenkt å gå til domstolene for å forfølge et krav, er det viktig å ha orden på hva du krever. Høyesteretts ankeutvalg har nylig behandlet en sak som viser hvor store konsekvenser manglende presisjon kan ha. Saken gjaldt en nabo tvist og krav om erstatning etter tvisteloven § 20-12, hvor saksbehandlingsfeil i lagmannsretten førte til opphevelse av dommen – men ikke til erstatning for sakskostnadene.
Hva handlet saken om?
Avgjørelsen HR-2025-1690-U handlerom krav om erstatning for sakskostnader etter feil begått av lagmannsretten. Saken startet som en nabotvist om rett til å ha flytebrygge og båtplass på en eiendom. Under behandlingen i lagmannsretten ble det begått en saksbehandlingsfeil. Retten bygget på et bevis (flyfoto) som partene ikke hadde fått mulighet til å kommentere. Dette førte til at Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom delvis, og sendte saken tilbake til lagmannsretten for ny behandling.
En av partene krevde deretter erstatning fra staten for sakskostnader han mente var påført som følge av lagmannsrettens feil, med hjemmel i tvisteloven § 20-12 første ledd bokstav b. Han krevde erstatning for kostnadene til første behandling i lagmannsretten.
Staten ved Domstoladministrasjonen erkjente at lagmannsretten i sin dom begikk en grunnleggende saksbehandlingsfeil som den var vesentlig å bebreide for. Høyesteretts ankeutvalg var enig i det. Det forelå derfor ansvarsgrunnlag for erstatning.
Likevel ble ikke staten dømt til å betale erstatning. Hvorfor?
Hvorfor ble det ikke erstatning?
Høyesteretts ankeutvalg avviste kravet om erstatning for sakskostnader knyttet til den første behandlingen i lagmannsretten. Begrunnelsen var at det ikke forelå årsakssammenheng mellomrettens feil og de aktuelle kostnadene. Kostnadene ved den opprinnelige behandlingen ville ha oppstått uansett, selv om retten ikke hadde begått feil. Erstatning etter tvisteloven § 20-12 forutsetter at kostnadene faktisk er påført "på grunn av" feil ved rettens behandling. Kun de merkostnader som skyldes rettens feil kan kreves erstattet, ikke kostnader som ville oppstått uansett.
Parten hadde ikke krevd dekket kostnader for den nye behandlingen i lagmannsretten etter opphevelsen. Dette var kostnader som kunne kreves dekket etter tvisteloven § 20-12. Men ettersom parten ikke hadde krevd disse kostnadene erstattet, kunne heller ikke Staten bli dømt.
Hva kan man lære?
Feilen som parten gjorde er ganske forståelig. Saken gikk to ganger i lagmannsretten, den ene gangen unødvendig, og det kan være nærliggende å tenke at det er den første gangen som var bortkastet. Men det hjelper lite når loven er presis og går i motsatt retning. Da vinner loven.
Det kan derfor ha store konsekvenser når en liten feiloppfatning kolliderer med en klar rettsregel.